PAHN har kartlagt scenekunstkompanienes siste produksjoner i en åpen undersøkelse i feltet, og undersøkelsen bekrefter mye av det vi allerede vet om prosjektfinansiering.

Finansiering: En lappeteppeøkonomi
Undersøkelsen viser at scenekunstnere som ikke mottar langsiktig støtte i stor grad domineres av prosjektmidler i en lappeteppeøkonomi fra offentlige kilder som Kulturrådet, Fond for utøvende kunstnere, Fond for lyd og bilde og kunstnerstipend. Blant de som har besvart undersøkelsen, spiller kommunale midler og privat finansiering en relativt liten rolle i scenekunstkompanienes økonomi, sammenlignet med statlige prosjektmidler.

Organisasjonsstruktur:
53 % av de som har besvart undersøkelsen, er registrert som enkeltpersonforetak. En så stor andel av kompaniene består altså ikke av grupper, men enkeltkunstnere – de skapende kunstnerne. Dette indikerer at en stor del av de skapende kunstnerne i feltet ikke inngår i et ansettelsesforhold, og dermed heller ikke har sosiale rettigheter.

Co-produksjon som en del av lappeteppeøkonomien:
Undersøkelsen viser at mange aktører i scenekunstfeltet regnes som co-produsenter. For de som defineres som co-produksjoner, utgjør 25 % av finansieringen direkte økonomisk støtte, mens de resterende 75 % består av "in-kind"-bidrag som produksjonslokaler, produsenthjelp og visningstjenester. Dette indikerer at "in-kind"-bidrag spiller en betydelig rolle i scenekunstens økonomi og understreker viktigheten av samarbeid og støtte fra ulike aktører i produksjonsprosessen.

Blant de viktigste co-produsentene fremheves programmerende scener som BIT Teatergarasjen, Black Box teater, Rosendal teater og Dansens Hus. Også institusjonsteatrene og festivalene er viktige co-produsenter. De regionale kompetansesentrene trekkes også frem, med tjenester som produsenthjelp, prøvelokaler og markedsføring.

Formidling:
Undersøkelsen viser en klar forskjell i varigheten og frekvensen av forestillinger blant scenekunstkompaniene. Av de som har svart, rapporterer kun 11 % at de har spilt sine forestillinger mer enn 30 ganger. Dette kan tyde på at relativt få kompanier klarer å opprettholde en lang visningssyklus for sine produksjoner. De som har hatt over 30 visninger, hadde premiere tilbake i 2020, noe som indikerer at disse forestillingene har hatt tid til å etablere seg og bygge et sterkt publikumsgrunnlag. Disse kompaniene har også vært en del av turnéordninger.

På den annen side er mange nyere produksjoner, med premierer fra 2022 til 2024, fortsatt i en tidlig fase av sin visningshistorie og har ikke oppnådd samme frekvens som de eldre verkene. Dette mønsteret kan tyde på at det er utfordrende for scenekunstkompanier som er avhengige av prosjektfinansiering, å opprettholde en langvarig visningssyklus for nye produksjoner.

69 % av de som har svart, planlegger nye premierer innen 1–2 år. Dette viser at scenekunstkompanier med prosjektfinansiering ofte produserer nye verk. Hyppig produksjon kan bety at hvert verk har en kortere livssyklus, og at kompaniene kontinuerlig fokuserer på å utvikle og lansere nye produksjoner. Dette kan føre til at eldre verk ikke får langvarig turnéaktivitet, ettersom kompaniene hele tiden beveger seg mot nye prosjekter.

Den høye produksjonsfrekvensen og den korte livssyklusen for enkelte forestillinger reflekterer en dynamisk og kontinuerlig utvikling av nye produksjoner. I denne konteksten er det verdt å merke seg at 53 % rapporterer at de håndterer produksjon og salgsarbeid selv, uten en dedikert produsent, og tilegner seg derfor kompetanse på dette området.

Fraværet av en profesjonell produsent kan bety at kompaniene går glipp av spesialisert kompetanse og erfaring som kan være avgjørende for effektiv formidling. Dette kan ha en direkte innvirkning på turnéaktiviteten for hvert enkelt verk.

Geografisk spredning:
Scenekunst spilles over hele landet, men den geografiske fordelingen av visninger viser en klar konsentrasjon av scenekunstaktiviteter i Oslo og enkelte større regioner, med en merkbar nedgang i flere av de mer perifere eller mindre befolkede områdene. Dette kan indikere en regional skjevhet, der visningene i stor grad er konsentrert rundt større kulturmiljøer og byer, med mindre dekning i avsidesliggende eller mindre befolkede områder. Norge er den viktigste arenaen for formidling av fri scenekunst, men en betydelig andel 30 % spiller også internasjonalt. Dette viser at den internasjonale arenaen spiller en viktig rolle for mange scenekunstkompanier.

Behov for ny økonomisk modell:
Basert på denne undersøkelsen mener vi at det er behov for å se nærmere på økonomien til de skapende kunstnere. Det finnes ingen vederlagsordning for skapende kunstnere som virker i det frie scenekunstfeltet. Flere skriver i undersøkelsen at det er et stort problem at det er få ordninger som stimulerer til turnévirksomhet. Arrangørene betaler ikke hva det koster, og mange er avhengige av å søke støtte, ikke bare til produksjonen, men også til turné og gjestespill i etterkant. Undersøkelsen peker også på et ønske om flere og sterkere turnéordninger for voksne publikummere, samt flere stimuleringsordninger knyttet til turnévirksomhet.

Denne undersøkelsen er den spede begynnelsen på noe PAHN ønsker å legge til rette for i årene fremover i samarbeid med andre aktører. Den er basert på svar fra 98 scenekunstkompanier. Det er behov for mer forskning og kartlegging, og vi ser at det er flere interessante funn i undersøkelsen som vi gjerne skulle ha gravd enda dypere i. Vi tar dette arbeidet med oss videre inn i vårt arbeid, og vi vil tilgjengeliggjøre datamaterialet for andre som er interesserte.

Illustrasjonsfoto: Antero Hein, Tribute to me, Martijn Joling.
Performer: Amy Pender